Ukjent steg

IMG_8804Hele turen til Rjukan gikk jeg å visualiserte hvordan hoppet kom til å føles og ikke minst hvordan jeg skulle greie å gjennomføre den. For hver gang kom det en killende følelse av glede, frihet og nervøsitet. Det var som å være et barn igjen, det føltes nytt og utrolige spennende og greie få frem slike følelser med kun tanken av hoppet.

Fin natur

Gjentok prosessen flere ganger i løpet av turen, men ble også ofte stoppet av den fine naturen som var å se. Store fjell med fantastisk natur og et innsjø av de sjeldne. Flere små bade steder og campingsteder der jeg skulle ønske å stoppe for å bare bli kvitt den syke varmen vi hadde inn i bilen.

Snytt av synet

Fremme, da jeg gikk mot brua var jeg litt nervøs, visualiseringen av hoppet gikk bare fortere og fortere i hode mitt. Kjente at hjertet mitt banket fortere, og da jeg sto der følte jeg meg litt snytt av synet. Syns bare det ikke så å høyt ut nok! De eneste referanse punktene jeg hadde på bunnen var steiner, og man greide bare ikke å få en følelse av hvor høyt det egentlig var. Ifølge brosjyren så er det 87 meter ned til bunnen, og det greide jeg bare ikke å føle på. Men når man gikk over til andre siden av brua og så det fra en helt annen vinkel, merket man hvor høyt det egentlig var. Og etter en stund så jeg en liten grønn ting på bunnen av hoppet, det var en handlevogn fra Kiwi.

DCIM100GOPRO

Farligste stuntet

Faren min stjal showet! Etter min personlig mening, så var det han som sto for det farligste stuntet på denne turen. Uten å nevne hva han gjorde, kan dere selv se det på video.

Ting til felles

Det var hyggelig å se at det var flere mennesker som kom dit for å hoppe, til sammen var det rundt 25 stykker. Kristian og meg var nummer 10 og 11. Når jeg studerte andre hoppe, merket jeg at de fleste hadde en ting til felles, veldig nervøse.. hehe.. Men det var en annen ting jeg jeg reagerte på, som jeg selv hadde visualisert at jeg kom til å gjøre, så var det ingen som ropte før de hoppet.

Ropet kom oftest når de merket at de hadde overlevd.

Det var uansett greit å se folk hoppe, det roet nervene mine. Selv om alle fikk se at det gikk bra med hvert eneste person som hoppet, hindret det ikke skjelvingen man tydelig kunne se på de fleste når de sto på rampen! Dette syns jeg var gøy.

10 minutter igjen, hopper nummer 7 skulle til å ta steget. Så merket jeg igjen at kroppen min begynte å skremme meg bort! Hjertet mitt banket og jeg sa til Kristian for første gang, at no er var jeg nervøs. Snakket til meg selv i egne tanker, ” det er helt greit, bare aksepter at du er nervøs nå, men ikke faen om du skal la dette få deg til å skjelve og bli usikker når du står på plattformen”  Etter noen par minutter var det over, kroppen min forandret mening, den var i harmoni med hva som skulle skje. Jeg elsket tanken på at jeg nå skal oppleve noe helt nytt.

IMG_8782

Fikk først ikke ha med gopro kamera med meg på hoppet. Men jeg fikk overbevist mannen om at dette er noe jeg ikke kommer til å legge fra meg. Dette skal inn i Estebans historie bok.

Rett før jeg skal hoppe, var jeg et barn igjen. Han gutten som for 19 år tilbake sto å så på alle de andre menneskene hoppe fra brygga i Høyangerr. Snart hoppet jeg ut i det ukjente.
Dette var ikke noe av det jeg hadde forestilt meg, det var 10 ganger bedre enn hva tankene mine hadde skapt for meg.

Se dokumentar video av turen helt til Rjukan her

Skal jeg sammenligne det med noe som helst, så syns jeg dette var deiligere og tryggere enn å hoppe i havet fra 16 – 17 meter. Noe jeg personlig syns er farligere! Hvis jeg skal kunne plassere en refferanse for dere, så er det bedre enn sex.. haha!

Da var det gjort, guttedrømmen er realisert og nå sikter vi på nye mål.

Ut i det ukjente!

For et kick

19 år etterpå er jeg endelig på vei til å gjøre det jeg som barn i Høyanger sommer 94 så noen utføre. Den gangen var det en kran som løftet menneskene 60 meter over vannet. Jeg hadde så lyst, men turen min skulle det ikke være. Den dagen var det min mor som ble oppmuntret til ta steget, noe hun aldri benyttet seg av.

For meg var det ingen tvil at dette var noe jeg en dag skulle gjøre.

For et kick det må være å stå utenfor en kant og føle noe du er helt ukjent til. I tillegg til det, skal du sekunder etterpå føle noe enda verre. Hahaha.. DEILIG..

IMG_8759

Endelig, så nå etter 19 år befinner jeg meg på vei til Rjukan og skal stå på kanten på et bru og bare føle det ukjente. Dette er ikke noe jeg frykter eller er3 redd for, jeg har alltid likt høyder. Så utfordringen er bare å få til en perfekt svale stup, med ett eller annet rop! Men hvis det er noe jeg er redd for, så er det hvis kamera mitt går tom for strøm.

Nesten i fjor

 Vi var en gjeng på 4 stykker som i fjor skulle ta turen, noe det aldri ble noe av. Så i dag har jeg postet det på facebook og gitt venner sjansen til å henge seg på. Men isteden fikk jeg 17 likes og ingen som har tid. Men det finnes alltid noe venner som er like gira som meg, inkludert min egen far. Sistnevnte kan dessverre ikke hoppe, på grunn av noe rygg operasjoner. Kjenner jeg han godt, så kan det bli at han hopper å. Så moen tips har han fått, varme opp godt før hoppet.

IMG_8776

Kristian er  den andre, jeg tok Kristian på en liten mannsprøve forrige dagen. Jeg tok han med til Engeviken og visste han 16 meter, noen sier det er 18 meter, men uansett det er jævlig høyt.  Der sto vi begge, synet overrasker meg fortsatt. Det er sånn at man tenker at dette skjer ikke.  Men etter en liten time, og et bevis på at det går fint å hoppe, så var det gjort. Kristian overrasket meg. Fallet varer ca. 3 sekunder. Så når jeg nevnte strikkhopp, var han med en gang med.

Sitter bare å smiler nå, jeg gleder meg sånn!

Video av turen og hoppet kommer senere.

 

 

Kristian og far.

IMG_8624

IMG_8881